Jomfruen - eller den unge jenta?

Profetien i Jes.7,14

En av forandringene i den nye norske bibleutgaven som har skapt mest debatt, er forandringen av “jomfru” i Jes.7,14 til “ung jente”. Verset inneholder en av de mest kjente profetiene om den lovede Frelseren. I den norske King James-utgaven (1997) lyder verset slik:

“Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en Sønn, og hun skal gi Ham navnet Immanuel.”  [Immanuel betyr “Med oss er Gud”]

Bibelselskapets 1978-utgave har en liknende oversettelse av teksten:

“Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel.”

I Bibelselskapets nyeste utgave, Bibel 2011, er altså et av de mest sentrale ordene i profetien forandret. Her lyder teksten:

“Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, den unge jenta skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel.”

Endringen begrunnes blant annet med at den tradisjonelle oversettelsen av det hebraiske ordet almah som “jomfru”, gjengir den greske Septuaginta, som er av en senere dato enn den hebraiske teksten. Videre heter det i begrunnelsen:

“Det er ingen tvil om at det hebraiske ordet som brukes kan vise til en ung jente som også er jomfru. Men for å synliggjøre at den hebraiske teksten i Det gamle testamentet også kan ha en videre betydning, har Bibelselskapets styre valgt en mer åpen oversettelse.” (fra: http://www.bibel.no/nb-NO/sitecore/content/Home/Hovedmeny/Bibel2011/Artikler.aspx#jente Nedlastet 31.10.11).

Mange som har vært kritiske til denne forandringen, har hevdet at en “ung jente” slett ikke trenger være jomfru. Med denne oversettelsen vil derfor ikke profetien si annet enn at den lovede Frelseren – sønnen som skulle få navnet “Med oss er Gud” – ville ha en ung mor. Hvis derimot profetien handler om at Frelseren skulle bli født av en “jomfru”, vil den få mye større konsekvenser. Den inneholder da en umulighet. En jomfru kan ikke få barn – med mindre Gud griper inn og gjør et mirakel.

Et tegn?

Ifølge Jes.7,14 var denne profetien ment å være et tegn: “Derfor skal Herren selv gi dere et tegn...” Ordet som her er oversatt med “tegn”, er det hebraiske oth. Det er det samme ordet vi finner f.eks. i 1.Mos.9,13, der Gud sier til menneskene etter vannflommen:

“Jeg setter regnbuen Min i skyen, og den skal være til tegn[hebr. oth] på pakten mellom Meg og jorden.”

Her viser ordet til et synlig fenomen [regnbuen] som vitner om noe konkret [pakten]. Vi finner også ordet brukt om omskjærelsen som skulle være det synlige fenomenet (altså tegnet) på pakten mellom Gud og Abrahams ætt (1.Mos.17,11). I 2.Mos.3,12 brukes ordet om det som skulle være beviset for at Gud hadde sendt Moses for å lede israelittene ut fra Egypt:

“Da sa Han: Jeg skal være med deg, og dette skal være et tegn [hebr. oth] på at Jeg har sendt deg: Når du har ført folket ut av Egypt, skal du tilbe Gud på dette fjellet.” (Når de så tegnet oppfylt, kunne folket være sikre på at Gud hadde stått bak det hele.)

Videre blir ordet brukt om de forskjellige tegnene (eller synlige fenomenene) som Moses skulle gjøre for å overbevise israelittene om at han virkelig var sendt fra Gud (se 2.Mos.4,1-9.30-31). Her sier Gud til Moses: “Dette [tegnet] skjer for at de skal tro at Herren, deres fedres Gud... har vist seg for deg.” (v.5). Gud ønsket å frelse israelittene. Samtidig som dette skulle bli forkynt som et muntlig budskap, skulle de også få det bekreftet ved hjelp av synlige fenomener, dvs. tegn (oth).

Også de 10 plagene som rammet Egypt, var tegn (oth) som skulle vise både israelittene og egypterne at utfrielsen (frelsen) var fra Gud (se 2.Mos.7,3-5; 8,23; 10,1-2). I tillegg blir blodet, som skulle strykes på dørkarmene under den 10. plagen, beskrevet som et tegn:

“Blodet skal være til et tegn [hebr. oth] for dere på husene der dere er. Når Jeg ser blodet, skal Jeg gå forbi dere. Plagen skal ikke komme over dere og ødelegge dere når Jeg slår landet Egypt.” (2.Mos.12,13).

(For mer om bruken av ordet oth, klikk her.)

Guds tegn (oth) kan beskrives som fysiske beviser som skulle bekrefte de løfter Han gav menneskene om frelse. De kan også beskrives som mirakler, eller umuligheter – ting som menneskelig sett ikke kunne skje, men som Gud likevel gjennomførte for å overbevise menneskene om sannheten i sine løfter.

Så kan vi spørre: Hva er egentlig tegnet (oth) i Jes.7,14? Er det slik bibeloversettelsene tradisjonelt har uttrykt det: “Se, jomfruen skal bli med barn og føde en Sønn...”? Eller er det slik vi nå finner det i den nye bibelutgaven: “Se, den unge jenta skal bli med barn og føde en sønn...”? Vi blir fortalt at dette var det tegnet “Herren selv” ville gi. Det er derfor ikke likegyldig hva profetien her faktisk sier.

Almah

Vi har allerede sett hvordan tre av de mest brukte norske bibelutgavene har oversatt det hebraiske ordet almah i Jes.7,14. Også Bibelselskapets 1930-utgave og Norsk Bibel (88/07) sier her “jomfru”. Bibel 2011 er altså den første norske Bibelen som oversetter ordet med “ung jente”.

Også i de fleste engelske utgaver av Bibelen har oversetterne valgt å oversette almah med “virgin” (“jomfru”). Disse inkluderer bl.a. Douay-Reims Bible (1582-1610), King James Version (1611), Webster’s Bible Translation (1833), Young’s Literal Translation (1862), English Revised Version (1881-5), Darby Bible (1890), American Standard Version (1901), New King James Version (1982), New International Version (1978/84), New American Standard Bible (1995), God’s Word Translation (1995), American King James Version (1999), English Standard Version (2001) og New Living Translation (2007).

Utgaver der almah er oversatt med “young woman” (“ung kvinne”), er: Bible in Basic English (1949), Revised Standard Version (1952), New English Bible (1970), New Revised Standard Version (1989), New English Translation (2005) og ulike jødiske oversettelser. At det i jødiske oversettelser blir brukt “ung kvinne” i stedet for “jomfru”, er forståelig siden ikke-kristne jøder heller ikke tror at Jesus fra Nazaret var den lovede Messias. Av de øvrige oversettelsene er New Revised Standard Version (NRSV) den mest kjente.

NRSV er den mest økumeniske bibelutgaven som finnes. Den blir brukt av protestantiske, ortodokse og katolske kristne. Utgaven, som kom i 1989, var en revisjon av Revised Standard Version (RSV) fra 1952. Revisjonen ble utført av en gren av National Council of Churches (NCC), som er en sammenslutning av ulike amerikanske protestantiske og ortodokse menigheter, samt Den apostoliske katolske kirke. I gruppen som hadde ansvaret for Det gamle testamentet, var det også med en jødisk representant, Harry Orlinsky (1908-92). Orlinsky var også med i komiteen som oversatte RSV. NRSV valgte å videreføre RSVs oversettelse av almah som “young woman”. RSV ble i sin tid kritisert for å basere seg på et moderne jødisk synspunkt, uten å ta hensyn til de synspunkter som blant annet finnes i Det nye testamentet.
Ordet almah brukes kun syv ganger i Det gamle testamentet. (Et annet ord for “jomfru”, er bethulah, som brukes 50 ganger. Dette brukes både om kyske kvinner/jenter, og når Gud omtaler sitt folk som “jomfru”.) Vi vil nå se nærmere på de skriftstedene der ordet almah er brukt.

1. Mos. 24, 43

Da Abraham skulle finne en kone til sin sønn Isak, sendte han en av sine eldste tjenere til sin bror Nakors by i Mesopotamia, siden han ikke ønsket at Isak skulle gifte seg med noen av de kanaaneiske kvinnene (1.Mos.24,14). Da tjeneren kom til en vannkilde, ba han Gud om hjelp til å finne den rette:

“Herre, ...må du la meg lykkes på ferden jeg har lagt ut på. Se, nå står jeg ved vannkilden. La det bli slik at når jomfruen [hebr. almah] kommer for å hente vann, og jeg sier til henne: Jeg ber deg, gi meg litt vann å drikke fra krukken din, og hun sier: Bare drikk, og jeg skal også hente vann til kamelene dine, la henne da være den kvinnen som Herren har utvalgt for min herres sønn.” (1.Mos.24,42-44, King James, 1997)

At almah her refererer til en jomfru er tydelig. Tjeneren søkte ikke bare en “ung kvinne/jente” – slik at han ville risikere å ta med seg en annen manns kone. Han lette etter en som ennå ikke tilhørte noen mann, og som derfor kunne bli Isaks hustru.

Ved vannkilden traff tjeneren Rebecca, Nakors datter. Vi fortelles at hun både var jomfru (hebr. bethulah) og urørt av menn (1.Mos.24,16). Samtalen gikk slik tjeneren hadde bedt om, og han tok henne med til Isak i Kanaan. Isak var 40 år da han giftet seg med Rebecca (1.Mos.25,19), men det står ikke hvor gammel Rebecca var. Det er derfor vanskelig å si om det handler om en ung kvinne/jente. (Menneskenes levealder oppgis uansett å ha vært lenger på den tiden. F.eks. døde Isak i en alder av 180 år (1.Mos.35,28).)

I 1978-oversettelsen og Bibel 2011 blir almah i 1.Mos.24,43 oversatt som henholdsvis “ung pike” og “ung jente”. Norsk Bibel 88/07 sier “ung pike”. De fleste engelske oversettelsene, inkludert den jødiske oversettelsen fra 1917, sier “virgin”, “maiden” eller “damsel”, som alle betyr “jomfru/møy”. Noen få unntak (som RSV, NRSV, CET og NET) sier “young woman”.

2. Mos. 2, 8

I 2.Mos.2,8 omtales Moses’ storesøster Mirjam som en almah etter at hun har foreslått for faraos datter at hun kan finne en amme til lille Moses, som nettopp er plukket opp fra elven. Om almah her oversettes som “jomfru” eller “ung jente/pike” synes ha liten betydning for sammenhengen – med mindre det har vært et ønske om å vise at Mirjam selv ikke hadde fått noe barn, og derfor ikke kunne fungere som amme.

I v.5 står det at faraos datter hadde kommet til elven sammen med det den norske King James har oversatt som “tjenestepikene” sine. I 1978-utgaven er dette oversatt som “pikene” hennes, og i Bibel 2011 som “de unge jentene” i følget hennes. I 1930-utgaven står det her “jomfruene” hennes. Det hebraiske ordet som brukes om følget til faraos datter, er naarah, som kan bety både “jente/pike” og “jomfru”. Dersom teksten her har til hensikt å beskrive at alle kvinnene som var tilstede, var jomfruer (og derfor ikke kunne amme), kan det virke logisk at faraos datter gikk med på Miriams forslag om å la en av de hebraiske kvinnene amme det ca 3 måneder gamle barnet.

Alle de omtalte norske bibelutgavene har oversatt almah i 2.Mos.2,8 som “(den unge) piken” eller “den unge jenta”. De fleste engelske oversettelsene sier her “girl”, mens noen, som f.eks. King James Version, American Standard Version og den jødiske 1917-oversettelsen, sier “maid/maiden”.

Sal. 68, 26

Samle 68 handler om Guds storhet. I v.25-26 beskrives et seierstog. “Sangerne gikk foran, de som spilte på strenginstrumenter fulgte etter. Midt iblant dem var jomfruer [hebr. alamoth] som spilte på tamburiner.” (Sal.68,26, King James, 1997). Også 1930-utgaven har her oversatt almah (pl. alamoth) som “jomfruer”, mens 1978-utgaven sier “piker” og Bibel 2011 “unge jenter”. Engelske bibler varierer mellom “damsels”, “maidens” og “young women”. Valget av oversettelse her har liten teologisk betydning, men kan være med på å understøtte den måten man velger å oversette almah på andre steder.

Ord. 30, 19

Ord.30,19 er et eksempel som viser at jomfru-aspektet i almah kan være viktig å få frem. Teksten lyder:

“Det er tre ting som er for underfulle for meg, ja fire som jeg ikke forstår: ørnens vei under himmelen, slangens vei over berget, skipets vei på havet og mannens vei til jomfruen [hebr. almah].” (Ord.30,18-19, King James, 1997)

Hvis almah her oversettes som “ung pike” eller “ung kvinne”, vil dette kun si noe om kvinnens alder, men ingenting om hun allerede tilhører en annen mann eller ei. Assosiasjonen vil derfor kunne bryte med Bibelens moralske standard (jf. 2.Mos.20,14) – dersom det er foreningen av to mennesker i kjærlighet som her beskrives.

Både 1978-utgaven og Bibel 2011 har her oversatt almah som “ung kvinne”. 1930-utgaven sier “en jomfru”. Engelske Bibler sier oftest “jomfru”, eventuelt “jente” eller “ung dame”. (En annen variant som finnes i enkelte utgaver, er “the way of a man in youth”, slik verset står gjengitt bl.a. i den latinske Vulgata.)

Høy. 1, 3

I Høy.1,2-3 sier bruden om sin kjære: “Må han bare kysse meg med kyssene fra sin munn, for din kjærlighet er bedre enn vin. Ved den herlige duften av dine gode salver, er ditt navn en utøst salve. Derfor elsker jomfruene [hebr. alamoth] deg.” (King James, 1997). Også 1930-utgaven sier her “jomfruene”, mens 1978-utgaven og Bibel 2011 sier henholdsvis “unge pikene” og “jentene”. (Her bryter 2011-utgaven med sin vanlige oversettelse av almah som “unge jenter”.) De fleste engelske utgavene varierer (etter vanlig mønster) mellom “maidens” og “young women”.

Valget av oversettelse her synes ikke ha store teologiske konsekvenser, men kan gi ulike bilder av hvem det er som liker brudgommen: Er det unge kvinner/jenter som ennå ikke tilhører noen mann (dvs. jomfruer)? Er det unge kvinner/jenter som han allerede er gift med? Eller er det unge kvinner/jenter som tilhører andre menn?

Høy. 6, 8

I Høy.6,8-9 sier brudgommen om bruden: “Det er 60 dronninger og 80 medhustruer og jomfruer [hebr. alamoth] uten tall. Men bare én er som min due, min fullkomne...” (King James, 1997). Her sier 1930-utgaven “unge piker”, 1978-utgaven sier “terner”, og Bibel 2011 sier “unge jenter”. Engelske Bibler sier “virgins” eller “maidens”, eventuelt “young women”.

At alamoth i Høy.6,8 stilles opp som en alternativ kategori til “dronninger” og “medhustruer”, antyder at disse kvinnene/jentene ikke var gift med kongen. I gammel tid ble foreningen mellom mann og kvinne (ekteskapet) inngått idet han gikk inn til henne (jf. 1.Mos.29,21-25). Alamoth i Høy.6,8 refererer derfor mest sannsynlig til jomfruer. De nevnes her sammen med andre deler av kongens “husholdning”, og er derfor muligens en del av den. Men hvis de hadde vært sammen med ham, ville de ha blitt regnet som hans medhustruer.

Høysangen skal ha blitt skrevet av kong Salomo (Høy.1,1). Etter at han hadde vært konge en del år, fortelles vi at Salomo hadde 700 hustruer og 300 medhustruer (1.Kong.11,3). Hvis beskrivelsen i Høy.6,8 er en skildring av hans egen “husholdning” på den tid Høysangen ble skrevet, kan det antyde at sangen ble til relativt tidlig i hans regjeringstid (mens han ennå “bare” hadde “60 dronninger og 80 medhustruer”). De talløse jomfruene kan da kanskje ha vært noen av hans fremtidige hustruer eller medhustruer.

Tabellen viser hvordan almah er oversatt i de mest kjente norske bibelutgavene.

Jes. 7, 14

Vi har allerede sett hvordan almah i Jes.7,14 er oversatt i ulike norske og engelske bibelutgaver. Enkelte jødiske lærde har hevdet at det blir feil å oversette almah her med “jomfru”, ettersom profeten heller skulle ha brukt det mer vanlige bethula dersom han virkelig snakket om en jomfru. Men som vi har sett, er almah brukt andre steder i sammenhenger som viser at det må handle om en reell jomfru (f.eks. 1.Mos.24,43). Det kan også legges til at selv bethulah blir brukt om ikke-jomfruer. For eksempel bruker Gud fortsatt ordet om sitt folk etter at de har vært utro mot Ham (Jer. 18,13-15. Se også Joel 1,8).

Ifølge jødiske lærde er profetien i Jes.7,14 ikke en profeti om Messias, men en profeti som ble gitt til kong Akas for at han skulle søke støtte hos Gud i stedet for hos Assyrias konge. Å knytte profetien til Messias, blir hevdet å være en kristen feiltolkning. Vi kan se nærmere på denne påstanden, og begynne med den tekstuelle konteksten.

Jesaja virket som profet i Juda under kongene Ussia, Jotam, Akas og Hiskia (Jes.1,1). Det var under kong Hiskia at nordriket, Israel, ble erobret av assyrerne og innbyggerne ble ført til Assyria (2.Kong.17-18,1). Hiskias far, Akas, var blitt konge i en alder av 20 år. Han regjerte i Juda i 16 år på siste halvdel av 700-tallet f.Kr. Akas levde ikke etter Guds prinsipper, men fulgte en del av ritualene til de folkeslagene som tidligere hadde bodd i Kanaan. Da Syria og Israel angrep Juda, søkte han hjelp hos assyrerkongen Tiglat-Pileser. Mot betaling fra skattene i tempelet og slottet, gikk assyrerne med på å angripe Damaskus (Syria), og de bortførte folket (syrerne). Akas laget også forandringer i Guds tempel og i tempelordningen, og han oppførte en rekke altere for fremmede guder. På grunn av Akas frafall, lot Gud andre folkeslag (bl.a. edomittene og filisterne) erobre deler av Juda. Også assyrerne skapte problemer for Juda (2.Kong.16; 2.Krø.28,1-27).

Det sjette kapittelet i Jesajas bok forteller om en erfaring Jesaja fikk det året kong Ussia døde. Dette var ca 16 år før Akas ble konge (se over). Til det syvende kapittelet er det derfor et langt sprang i tid. Dette kapittelet (kap.7) innleder med å fortelle at vi nå befinner oss i den tid da kongene av Syria og Israel angriper Jerusalem. Gud ber Jesaja ta med seg sin sønn, som har det spesielle navnet Sjear-Jasjub (“En rest skal vende om”), og oppsøke kong Akas. Budskapet han skal formidle er at kongen ikke trenger være redd, for syrerne og israelittene vil mislykkes (Jes.7,1-9).

Vers 10 innledes med at Herren igjen taler til Akas og ber ham kreve et tegn fra Gud. Men Akas nekter. Deretter følger den kjente profetien:

“Hør nå, Davids hus! Er det for lite for dere å trette ut mennesker, siden dere også vil trette ut min Gud? Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, jomfruen [hebr. almah] skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi Ham navnet Immanuel.” (Jes.7,13-14)

Vers 15-16 forteller videre om gutten, og fra v.17 blir det sagt at Assyrias konge skal angripe Israel og skape stor trengsel. Landet vil bli som en ødemark (v.17-25).

Det kan være vanskelig å se hvordan denne profetien skulle være en oppfordring til Akas om å vente på Gud fremfor å søke støtte hos Assyrias konge. I stedet blir det (fra v.17) varslet om en ødeleggelse som skal ramme Juda, blant annet gjennom assyrerne. Det er neppe feil å si at det Akas burde ha gjort, var å vente på Gud fremfor å søke støtte hos Assyrias konge (ettersom sistnevnte uansett bare ville skape vanskeligheter for ham). Men Akas hadde allerede vendt seg bort fra Gud. I budskapet til kongen blir det sagt at det er Gud som lar assyrerne kommer over Juda på den måten (v.17-20, se også Jes.8,7-8; 10,5). Det er derfor lite som tyder på at tegnet i Jes.7,14 handlet om at det skulle bli født en gutt i Akas’ samtid som skulle få navnet Immanuel, “Med oss er Gud”, og at dette skulle være et tegn fra Gud til den frafalne kongen.

Gud bekrefter sitt løfte – med et tegn

Hvordan skal vi så forstå profetien? I stedet for bare å se den i forhold til kong Akas der og da, bør vi forsøke å se den i et mer helhetlig perspektiv. I 1.Mos.3 kan vi lese om syndefallet. Dette er den forklaringen Bibelen gir på hvorfor denne verden, som riktignok har rester av vakker og fredfull natur, likevel er ødelagt av forurensing, sykdom, sorg, lidelse og død.

I 1.Mos.3,15 finner vi den første referansen til én som skal komme for å frelse den falne menneskeheten. Vi får vite at denne Frelseren skal komme fra “kvinnens ætt”. Han skal altså bli et menneske, slik som oss. Senere blir Abraham og hans ætt utvalgt som den slektstavle som den lovede Frelseren skal komme fra (1.Mos.12,3; 22,18). Også Abrahams sønn Isak og hans barnebarn Jakob får dette løftet (1.Mos.26,4; 38,14). Av Jakobs tolv sønner, er det Juda som blir utvalgt til Frelserens stamtre (1.Mos.49,9-12; 4.Mos.24,17-19). Den siste som får løfte om at Frelseren skal komme fra sin ætt, er kong David, som selv er av Judas stamme (1.Krø.17,10-17).

Når israelittene under kong Salomo (Davids sønn) vender seg bort fra Gud, velger Gud å ta kongedømmet fra ham:

“Derfor sa Herren til Salomo: “Fordi du har gjort dette [se v.1-10], og du ikke har holdt Min pakt og Mine lover som Jeg bød deg, skal Jeg sannelig rive kongedømmet fra deg og gi det til din tjener. Men for din far Davids skyld skal Jeg ikke gjøre det i din levetid. Jeg river det ut av din sønns hånd. Men Jeg skal ikke rive hele kongedømmet bort. Jeg skal gi din sønn én stamme, for Min tjener Davids skyld, og for Jerusalems skyld, staden Jeg har utvalgt.” (1.Kong.11,11-13)

Etter Salomos død, blir riket delt. Salomos tjener, Jeroboam, blir konge over ti stammer i det som så blir kalt Israel (nordriket). Salomos sønn, Rehabeam, fortsetter som konge over to stammer (Juda og Benjamin). Hans rike (sørriket) får sitt navn fra én av stammene, nemlig Juda. Gud begrunner dette med å si:

“Hans sønn gir Jeg den ene stammen, for at det alltid skal brenne en lampe for Min tjener David for Mitt åsyn i Jerusalem...” (1.Kong.11,16)

Tross frafallet ville Gud stadig la en lampe brenne for sin tjener David i Jerusalem. Selv om det senere også går dårlig med nasjonen Juda, holder Gud stadig fast på sitt løfte. Frelseren skal fortsatt komme fra Juda.

Profetien i Jes.7,14 blir gitt flere generasjoner etter splittelsen av riket. Nordriket, Israel, er i ferd med å gå under på grunn av folkets frafall (se 2.Kong.17,7-18). Også Juda har vendt seg bort fra Gud. Budskapet som Jesaja nå formidler til Juda, er at også de ville rammes av “Guds vrede” på grunn av sitt frafall (jf. Jes.9,8-16). Men selv om “Guds folk” har vendt seg bort fra Ham, og selv om landet vil bli ødelagt av hedenske folkeslag, skal “lampen fortsatt brenne” for Guds tjener David i Jerusalem. Frelseren vil stadig komme fra Juda, fra Davids ætt, slik Gud tidligere har lovet. Selv om det ser ut som folket er forkastet og alt håp er ute, står Guds løfte likevel fast. Profetien i Jes.7,14 er et tegn (hebr. oth) på dette!

“Hør nå, Davids hus! Er det for lite for dere å trette ut mennesker, siden dere også vil trette ut min Gud? Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en Sønn, og hun skal gi Ham navnet Immanuel [“Med oss er Gud”].”

De som skal være “Guds folk”, har vendt seg bort fra Ham. Derfor blir de forkastet. Men Gud vil likevel bevare “en rest” av dem slik at Han kan oppfylle sitt løfte (jf. Jes.10,20-23!). I Jes.11,1-2 finner vi nok en profeti som bevitner dette. Her vises det til at Frelseren skal komme fra det som er igjen av Davids ætt:

“En Kvist skal skyte opp fra Isais stubb [Isai var Davids far], en Spire fra hans røtter skal bære frukt. Herrens Ånd skal hvile over Ham, visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd. Ånden som gir kunnskap og frykt for Herren...”

Selv om “treet” (folket) er “hogd ned” (forkastet), vil Gud bevare en rest av det. (Det hebraiske ordet for “stubb”, geza,kommer fra et rotord som betyr “å kutte ned (trær)”.) Fra denne resten (stubben) skal altså Frelseren komme. Tegnet (oth) som skal bekrefte dette, blir gitt i Jes.7,14: “Se, jomfruen skal bli med barn og føde en Sønn, og hun skal gi Ham navnet Immanuel.” Også i kap.9 finner vi referanser til Frelseren som skulle bli født som menneske og få navnet Immanuel, “Gud med oss”:

“Men mørket skal ikke bli værende over landet som er i trengsel... Det folket som vandrer i mørke, får se et stort lys. Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset frem. ... For et Barn er oss født, en Sønn er oss gitt. Herredømmet er på Hans skulder. Hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Mektig Gud, Evig Far og Fredsfyrste.” (Jes.9,1.2.6).

Full av profetier

De omtalte kapitlene fra Jesajas bok (kap.7-11) er fulle av profetier om den lovede Frelseren. Det var også slik de første kristne forstod dem, og de så Jesus som en oppfyllelse av dem. Forfatterne av skriftene i Det nye testamentet forsøker å bevise at Jesus fra Nasaret virkelig var den lovede Messias, og de underbygger sin argumentasjon med referanser til de gammeltestamentlige skriftene (jf. Joh.20,30-31 og Apg.18,28). I flere av tekstene deres finner vi sitater fra Jes.7-11. Nedenfor følger noen eksempler med referanser:

Jes.7,14 >> Matt.1,22-23; (Luk.7,16)
Jes.8,14-15 >> Luk.2,34; Rom.9,30-33
Jes.8,18 >> Hebr.2,14(11-17)
Jes.9,1-2 >> Matt.4,14-17; Luk.2,29-32
Jes.9,6-7 >> (Matt.12,23; 15,22; 21,9; 22,42); Luk.1,69-70
Jes.10,22-23 >> Rom.9,27-28
Jes.11,1-2 >> (Luk.2,40; 4,17-18 (med ref. til Jes.61,1-2)); (Joh.1.32)
Jes.11,10 >> Rom.15,12

Det syvende til ellevte kapittel i Jesajas bok hører sammen og handler om det samme. Det tolvte kapitlet kan ses som en oppsummering av det hele. Synd og opprør mot Gud har brakt menneskene under Guds vrede. Men takket være frelsesplanen – som Gud selv har satt i stand – både kan og vil Han tilgi. Vreden vendes bort, og erstattes av trøst, håp og glede:

“På den dagen skal du si: Herre, jeg priser Deg. Selv om Du var vred på meg, er Din vrede vendt bort, og Du trøster meg. Se, Gud er min frelse, jeg er tillitsfull og frykter ikke. For Herren, Herren, er min styrke og lovsang. Han ble meg til frelse. Dere skal øse vann med glede av frelsens kilder. På den dagen skal dere si: Pris Herren, påkall Hans navn! Gjør Hans gjerninger kjent blant folkene, forkynn at Hans navn er opphøyet. Lovsyng Herren, for Han har gjort storverk. Gjør det kjent over hele jorden! Rop av fryd og jubel, du som bor på Sion, for stor er Israels Hellige midt iblant deg.” (Jes.12)

Parthenos – tegnet oppfylt

I Matt.1,18-25 fortelles vi at en engel viste seg for Josef i en drøm. Josef hadde da fått vite at Maria var blitt gravid uten at han ennå hadde vært sammen med henne. Han ønsket derfor å bryte forlovelsen. Men engelen ba ham likevel ta Maria til kone, “for det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd. Hun skal føde en Sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder.” (v.20-21). Forfatteren av evangeliet fortsetter så med å vise til at dette var oppfyllelsen av profetien i Jes.7,14:

“Alt dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som var talt av Herren ved profeten, når han sier: “Se, jomfruen skal bli med barn og føde en Sønn, og de skal gi Ham navnet Immanuel,” som betyr “Gud med oss”.” (Matt.1,22-23)

Det nye testamentet er skrevet på gresk. Ordet som her er oversatt som “jomfru”, er det greske parthenos (παρθένος). Ordet betegner en jomfru, altså en kvinne (eller jente over pubertetsalder) som ennå ikke har hatt seksuelt samvær med en mann. Det kan også brukes om menn som ikke har vært sammen med kvinner. Tegnet som bekreftet Guds løfte om Frelseren, var ifølge Det nye testamentet et reelt mirakel: en jomfru (Maria) var blitt med barn.

Den eldste greske oversettelsen av Det gamle testamentet er kjent som Septuaginta (LXX). Denne skal ha blitt til i det tredje og andre århundre f.Kr. Ifølge legenden skal oversettelsen ha blitt utført av 72 eller 70 lærde jøder (septuaginta betyr 70 (LXX)) på oppdrag av Ptolemaios II Filadelfus (309-246 f.Kr.) av Egypt. Av de syv gangene almah er nevnt i Det gamle testamentet, har Septuaginta gjengitt to av dem som parthenos, nemlig 1.Mos.24,43 og Jes.7,14. Dette tyder på at jødene i antikken faktisk oppfattet Jes.7,14 som å omhandle en reell jomfrufødsel. Oversettelsen i Septuaginta er interessant ettersom den ble utført lang tid før Jesu fødsel, og derfor ikke kan bortforklares som en “kristen feiltolkning”.

Hvorfor forandre?

Det er kun de siste tiårene at kristne bibelutgaver har gått bort ifra å oversette almah som “jomfru” og i stedet si “ung kvinne/jente”. I Norge skjedde dette først med NT05 (den nytestamentlige delen av Bibel 2011 som kom i 2005). De som har valgt å gjennomføre denne endringen, benekter ikke – som vi har sett – at ordet også brukes for å betegne en jomfru. Så hvorfor har de da valgt bort dette og erstattet det med et begrep som er vagt og uten antydning til at tegnet involverer et Guds mirakel?

Endringen av almah i Jes.7,14 fra “jomfru” til “ung kvinne/jente” er trolig et resultat av en lang prosess som har pågått de siste århundrene, og som har ført til en gradvis økende mistillit til Bibelen som en bok inspirert av Gud. De siste 100-200 årene har teologer, prester og andre forskere i økende grad forsøkt å forklare Bibelens mirakler som naturlige fenomener. I bunn og grunn handler det om at mennesker som arbeider i ulike kristne kirkesamfunn, forskningsmiljøer og media ikke tror at Bibelen er det den utgir seg for å være.

For å illustrere med et par eksempler:

• En undersøkelse fra 1997 viste at minst 31% av anglikanske prester i England ikke tror på jomfrufødselen (Alliance Life, 12.03.97).

• I den skotske kirke (som er presbyteriansk) viste en undersøkelse fra 2004 at 37% av prestene/forkynnerne ikke trodde på jomfrufødselen. Mange mente beskrivelsen heller skulle fortolkes billedlig ("Virgin birth not taken as gospel", The Sunday Times, Scotland, 26.12.04).

Én konsekvens av den typen endringer som bl.a. har skjedd med Jes.7,14, er at de svekker tilliten til Guds ord, Hans frelsesplan og Hans mulighet og vilje til å gjøre mirakler. At en ung kvinne/jente blir med barn, er ikke unormalt. Det har skjedd utallige ganger og skjer stadig. Prosessen kan forklares ved hjelp av naturlover, og den “kristne feiltolkningen” av Jes.7,14 kan – av kristendommens motstandere – bli fremstilt som en etterligning av andre religioners myter om jomfrufødsler. Hvis Guds tegn derimot kom først, vil situasjonen bli en annen. De andre religionenes myter vitner da om hvordan mennesker opp gjennom historien har forsøkt å fremstille sine guder, helter, konger og ledere som den lovede verdensfrelseren. Dessuten, hvis Jesus hadde to menneskelige foreldre, ville Han ikke vært noe mer enn et vanlig menneske. Alle Guds løfter, helt fra det første som ble gitt om en Frelser i Edens hage (1.Mos.3,15), ville da være meningsløse, og frelsesplanen kun tomme ord.

Tegnet motsagt – hva nå?

Det er ikke overraskende at Guds tegn blir motsagt. Det samme har skjedd gjennom hele historien. Da Gud sendte Moses til Egypt for å utfri israelittene, lot Han Moses utføre tegn for å overbevise folket om at han var sendt fra Gud (2.Mos.4,1-9.30-31). Men til tross for de klare tegnene, gjorde motstand og dunkle utsikter at folket, ja selv Moses, begynte å tvile på at Gud virkelig ville gjøre det Han hadde sagt (2.Mos.5,18-23).

Plagene som rammet Egypt, var tydelige tegn på at Gud stod bak. Likevel forherdet farao sitt hjerte. Selv om han flere ganger lovet å la israelittene få reise ut av landet, ombestemte han seg når ubehaget fra plagen var over. Gud tillot ham å gjøre det (2.Mos.7-11).

Også israelittene, som selv hadde vært vitne til tegnene i Egypt og til oppfyllelsen av det store tegnet på at Gud hadde stått bak det hele (se 2.Mos.3,12), tvilte på at Gud ville fullføre frelsesverket og lede dem helt inn i Kanaan, det lovede land. Det var på grunn av denne vantro at de nektet å innta landet da Gud ba dem gjøre det (4.Mos.14,1-35). Flertallet av dem omkom i stedet i ødemarken, og de fikk aldri oppleve den fullstendige oppfyllelsen av løftet. Det samme kan skje med dem som bekjenner seg til å være kristne, skriver Paulus (se 1.Kor.10,1-12).

Da Gud ledet israelittene ut fra Egypt, innførte Han en lov for folket om at enhver førstefødt skulle helliges til Ham, enten det var mennesker eller dyr (2.Mos.13,2.11-16). Også dette skulle være et tegn (hebr. oth) for Guds folk. Ifølge loven ville en kvinne regnes som uren i syv dager etter å ha født en gutt og fjorten dager etter å ha født en jente. På den åttende dagen skulle hun så komme til helligdommen for å la gutten omskjæres, og for å bære frem et brennoffer og et syndoffer for seg selv, slik at presten kunne gjøre soning for henne (3.Mos.12,1-8).

I Lukas’ evangelium kan vi lese om de første dagene av Jesu liv som menneske. Jesus var Marias førstefødte. Da de syv dagene med urenhet var over, dro hun og Josef til Jerusalem for å hellige Jesus for Gud i tempelet, slik det stod skrevet i loven. Ofrene de bar frem som brennoffer og syndoffer for Maria, var to duer, slik det var foreskrevet for fattige familier (Luk.2,21-24; 3.Mos.12,8).

Da de var i tempelet, traff de Simeon, en eldre mann som stolte fullt og fast på Guds løfte om Frelseren som skulle komme, og som selv hadde fått løfte om at han skulle få se Ham før sin død. Gud hadde ledet Simeon til å oppsøke tempelet den dagen. Selv om Jesus bare var en åtte dager gammel baby, trodde Simeon, og han tok imot Ham som verdens Frelser og som en oppfyllelse av Jesajas profeti. Lukas forteller at han lovet Gud og sa:

“Herren, nå kan Du fri Din tjener ut til å dra herfra i fred, etter Ditt ord. For mine øyne har sett Din frelse, som Du har gjort ferdig for alle folks øyne, et lys som gir åpenbaring for hedningene [jf. Jes.9,1-2], og herlighet for Ditt folk Israel.” (Luk.2,29-32)

Videre velsignet han dem og sa om det lille barnet:

“Se, Han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som skal bli motsagt...” (Luk.2,34)

I likhet med Guds tegn og mirakler i tidligere tider, ble de tegn og mirakler Jesus gjorde, og som vitnet om Hans guddommelige opphav, motsagt både i samtiden og i ettertiden. Også Hans identitet som Guds Sønn og den lovede Frelseren har blitt motsagt. Mennesker som har ment at de tilhører Guds folk, har både i forkant av og på Jesu tid betvilt og motsagt Guds tegn – slik også mange som bekjenner seg som kristne gjør i dag.

Tegnene var ment å bekrefte de løfter Gud har gitt menneskene om frelse og evig liv. De var mirakler, eller umuligheter, som Gud likevel har gjennomført for å overbevise oss om sannheten i sine løfter. Når mennesker nå bruker sin innflytelse til å så tvil om Guds tegn, slik vi f.eks. ser i Bibel 2011 – hva skjer så med troen på Guds løfter om tilgivelse, endring og frelse? Vår situasjon er egentlig ikke så veldig annerledes enn for de mennesker som levde i tidligere tider.

“For vi har fått del i Kristus, så sant vi helt til enden holder fast på den tillit vi hadde fra begynnelsen, for det blir sagt: “I dag, om dere hører Hans røst, da forherd ikke deres hjerter som ved forbitrelsen.” [Sal.95,7-8]. For hvem var det som hørte og likevel gjorde opprør? Sannelig, var det ikke alle de som kom ut fra Egypt ved Moses? Og hvem var Han vred på i 40 år? Var det ikke på dem som syndet, så kroppene deres falt om i ørkenen? Og hvem andre enn dem som ikke hadde vært lydige, var det Han sverget ikke skulle komme inn til Hans hvile? [4.Mos.14,30]. Så ser vi da at de ikke kunne komme inn på grunn av vantro. Siden det gjenstår et løfte om å komme inn til Hans hvile, så la oss derfor frykte så ikke noen av dere skal vise seg å være det foruten.” (Hebr.3,14-4,1)

 

Tilbake til artikler
Tilbake til Bibelutgaveprosjektet (hovedside)
Tilbake til Under My Tree (home)